Du har kanskje alltid trodd at vi hører med ørene våre?
‍

Dette er et utsagn som ikke er helt sant. «HVA», tenker du kanskje nå?
‍

Ørene sin jobb er å gjøre lyd til noe som hjernen vår kan forstå. Hjernen vår er et fantastisk organ som omdanner alt vi kan se, føle, lukte, smake og høre til nerveimpulser som hjernen vår kan jobbe med. På denne måten opplever vi verden.

Litt forvirrende og komplisert å tenke på. Jeg får nesten litt vondt i hodet av å tenke på det, for det er så rart å tenke at alt vi ser, lukter, smaker, føler og hører «bare» er nervesignal i hjernen vår. Jeg både ser og hører, men uten hjernen min kunne jeg verken sett eller hørt noe som helst. Med ører og øyne uten en hjerne, da hadde vi verken sett eller hørt.

Så når ørene våre fanger opp en lyd, for eksempel en liten søt kattunge som sier «mjau» eller en søt liten valp som lager et lite «voff», da omdanner ørene våre denne lyden til nerveimpulser som hjernen vår kan jobbe med. Første gang vi hørte et lite «voff» eller et lite «mjau», forstod vi ikke hva vi hørte. Men når vi så den søte lille valpen som ga fra seg et lite «voff», skjønte hjernen vår at akkurat den lyden (som nå er et nervesignal i hjernen) er et «voff» fra en hund. Neste gang ørene våre fanget opp denne lyden, da skjønner hjernen vår, selv om vi ikke ser valpen, at den lyden er et «voff» fra en hund. Noen mennesker liker hunder og valper og blir kanskje glade når de hører et «voff», mens andre er redde hunder og blir redde når de hører «voff». Noen blir litt redde, mens andre blir kjemperedde.

Selv den minste lyd kan skape følelser hos oss mennesker. Et «voff» fra en valp kan gjøre noen kjempeglade, mens andre blir redde. Isbilen som kjører gjennom gaten kan gjøre mange unger kjempeglade, i hvert fall de som liker is. Andre kan bli kjempeirriterte på isbilen, men de liker nok ikke is.

Det som er litt kult med hjernen vår, er at når den får en negativ følelse på et nervesignal, for eksempel et lyd-nervesignal, aktiverer den en helt annen del av hjernen vår. Denne delen er et system som heter det autonome nervesystem. Dette er et system som blant annet skal hjelpe oss når vi er i fare, ved å gjøre oss klare til å enten kjempe mot faren eller rømme fra det som er farlig. Denne delen av hjernen vår liker jeg å kalle for vakthunden vår. Når vi har det fint sover denne vakthunden og det gjør den stort sett, men den våkner med en gang vi får en negativ følelse. Vakthunden sin oppgave er å få oss bort fra farlige ting. For eksempel hvis vi ser en farlig slange eller hører lyden av en farlig slange, gir vakthunden beskjed om at vi må komme oss bort fra slangen. Siden vakthunden ikke kan prate til oss, så gjør den slik at vi kjenner på masse ubehag i kroppen, noe som gjør at vi vil bort fra det som er farlig.

Selv om det er lurt og lytte på vakthunden, så er han ikke alltid like smart. Han klarer for eksempel ikke helt å skille mellom følelser. Han vet kun forskjellen på positive og negative følelser. Forskjellen på irritert, sint eller redd forstår han ikke helt. Han tror egentlig at alt som gir negative følelser er farlig for oss og det stemmer jo ikke. I tillegg så blir han kjempestolt når han får oss til å unngå ting som skaper negative følelser, følelser som han alltid tror er forbundet med noe farlig. Når han får oss til å unngå noe negativt, blir han så stolt, glad og fornøyd at han sørger for å skape enda mer ubehag hos deg neste gang. Dermed blir ubehaget bare større og større, desto mer vi unngår det som er ubehagelig.

Dette er det som skjer når vi opplever at en lyd skaper en negativ følelse hos oss. Vakthunden tror at lyden kan skade oss på et vis og lager derfor masse ubehag i kroppen vår, som gjør at vi vil å fjerne oss fra lyden. Dette kan vi klare ved å enten kjefte eller be de som lager lyden om å slutte, eller at vi går bort fra det som lager lyden. Etter vi har gjort dette er vakthunden kjempestolt. Han er så stolt at han tenker: «neste gang skal jeg skape enda mer ubehag hos deg». Han gjør også nervesignalet til denne lyden enda større (da høres den mye høyere ut også), for da vil du fjerne det som er negativt enda raskere.

Det han ikke vet, siden han egentlig ikke er så smart, er at lyd ikke kan skade oss. Så når vi har misofoni, da må vi finne måter å trene vakthunden på slik at han slutter å skape dette ubehaget hos oss. Dette gjør han jo for han tror at lydene kan skade oss. Vi må være lure og vi må gjøre det på en slik måte at vakthunden ikke våkner helt. Kanskje han våkner litt, men ikke så mye at han skaper masse ubehag hos oss. På denne måten skal vi lære vakthunden at denne lyden, er en lyd han ikke trenger å bry seg med. Han må i hvert fall slutte med å sende deg ubehagelige signaler i kroppen om at du må unngå lyden.

Vi kan da lage ulike lytteoppgaver, hvor vi skal undersøke lyden litt, høre på den, kanskje i starten skal vi gjerne bare se på lyden som skaper mye ubehag hos deg. Når vi holder på med lytteoppgavene skal vi prøve å få det til uten at du skal kjenne på det kroppslige ubehaget.

Gjennom disse lytteoppgavene skal vi trene opp vakthunden din til å sove, selv om disse lydene går som nervesignal i hjernen din. Andre ting vi skal gjøre er å trene på pusteøvelser, for det å puste rolig og med magen virker søvndyssende på vakthunden. Når vakthunden sover, da har vi det bedre med oss selv og tåler lyder bedre. «Vi skal lære hjernen din til å ikke bry seg så mye om disse lydene».

‍

Audiopedagog Moen 2020